REFLEKSJONER OMKRING FORMIDLING AV NETTKUNST,
MED UTGANGSPUNKT I MIN UTSTILLING
SKREVET I STEIN. EN NET.ART ARKEOLOGI
VED MUSEET FOR SAMTIDSKUNST.
Per Platou, May 2003


Per Bj. Boym, som var direktør ved Museet for samtidskunst, foreslo denne utstillingen
i kjølvannet av debatten «nettkunsten og museet» som ble produsert for
museet av Erik Hesby og Atle Barcley ved Kunstnett Norge. Boym foreslo at museet
skulle lage en nettkunstutstilling, opprinnelig tenkt til sommeren 2002. Han la
kr 400 000,- på bordet og spurte om undertegnede ville være kurator, hvilket jeg
svarte ja til.

Mitt første spørsmål tilbake var om museet kunne være villige til, eller ha teknisk
og økonomisk kapasitet til å sette opp en sosialt orientert «nettkafé» i museets
lokaler, kveldsåpen og med matservering, musikk etc. Her ville nettbrukere kunne
bruke nettet av hjertens lyst, hvilket ville være det nærmeste man kommer en situasjon
som er tilnærmet lik «virkeligheten» (som f.eks. på Gathering o.l.). Her ville
man konseptuelt kunne bake inn seminarer og formidling omkring nettets og nettkunstens
vesen. Svaret fra Boym var klart og enkelt nei. Dette var ikke hva museet
ønsket seg, og noe slikt ville knapt være mulig kapasitetsmessig.
Deretter la jeg fram forslaget om å «historisere» nettkunsten gjennom et naturhis-
torisk kuratorgrep. Altså lage en utstilling som ikke handlet om «blinkende dataskjermer»,
men som snarere understreket at nettkunsten er utpreget sosial av natur,
og at den bygger på kode, tekst, kritikk og diskurs. Første utkast hadde tittelen:
«Nettkunst 1992-2002 — et virus i kunstmaskinen», og Andrea Kroksnes var museets
utstillingskontakt. Grethe Melby og Anne Lise Wullum ble spurt om å være
med i en kuratorgruppe. Senere ble utstillingsdatoen flyttet fra 2002-programmet,
til våren 2003. Andrea Kroksnes ble koblet fra prosjektet, og undertegnede fikk
fullt kuratoransvar, mot at jeg søkte å holde museets folk orientert om utviklingen.
Vibeke Waallan Hansen ble utnevnt til museets kontaktperson.
På grunn av nettkunstens natur valgte jeg tidlig å konsentrere meg om en avsluttet
historisk epoke, nærmere bestemt den såkalte «net.art»-bevegelsen som hadde sin
«heroiske periode» 1994-1999. (Dette er begreper som allerede er og var vel etablert
i den offentlig diskurs på mailinglister som Nettime og Rhizome.) Dette gjorde
den tematiske avgrensingen lettere, og det «historiske» grepet ble tydeligere.

Utstillingsproblematikk og utfordringer:
• Nettkunsten kan ifølge sin egen definisjon ikke vises på museum.
• Nettkunsten er laget for å ses på brukerens (publikums) egen datamaskin.
• Nettkunsten er flyktig og foranderlig. Den finnes ikke som faste filer på
faste nettadresser. Dessuten eroderes den bort, og de tekniske forutsetningene
forandrer seg stadig (nye nettlesere, servere forsvinner, hurtigere aksess og lignende).
• Ekte nettkunstnere liker ikke å kalle seg nettkunstnere.
• Folk flest vet knapt hva som menes med «digital kunst», og de vet i praksis
ingenting om nettkunst.
• Museer og kunstinstitusjoner har ikke utviklet modeller for å forstå eller
innlemme denne kunsten i sitt system.
• Det var en utfordring å skaffe fysiske utstillingsobjekter som kunne representere
og tydeliggjøre «historien om nettkunsten».
• Utstillingskonseptet fikk et «meta»-preg, og ble dermed i seg selv sterkt
problematiserende.
• Hvem skulle eie og hvem skulle ha visningsrett til «verkene» på utstillingen,
som delvis ble produsert for Museet for samtidskunst sitt utstillingsbudsjett?
Løsningsforslag:
• Lage en enkel, pedagogisk innføring om nettkunst i form av tekstplakater.
(De ble skrevet av Anne Lise Wullum, som har skrevet den første hovedfagsoppgaven
om nettkunst i Norge.)
• Boym foreslo å definere utstillingen som en «peker» til den egentlige nettkunsten.
• Skaffe «arkeologiske spor» fra nettkunsthistorien i form av ikoniske og ironiske
objekter.
• Mange av objektene måtte produseres av meg, og det ble en interessant konflikt
mellom min rolle som henholdsvis kurator og kunstner.
• Jeg gjorde tidlig et estetisk valg om å dramatisere visningene av skjermutskrifter
og objektene. Dette passet også meget godt til visningsrommet (Banksalen).
• Vi valgte å vise «ferdigbrowset» nettkunst fra en ikke-interaktiv DVD-spiller
koblet til en videoprojektor. Dette gjorde vi ved å filme av dataskjermen
mens vi klikket oss gjennom 27 nettsteder som representerer de mest sentrale
aktørene. For ytterligere å påpeke at dette var en representasjon ,tok vi opp
lyden av radio og hjemmekontorlyder mens vi klikket oss igjennom disse nettstedene.
Anne Lise Wullum, Grethe Melby og undertegnede skrev hver vår «personlige»
katalogtekst. Hva er nettkunst for meg? Hvem/hva/hvorfor? Vi inviterte
Josephine Bosma til å skrive en tilsvarende tekst på engelsk. Bosma har vært
meget sentral i formidlingen av net.art i magasiner og mailinglister, og har også
vært en sosialt orientert person som kjenner alle aktørene.
• Vi satset mye av budsjettet på research (ca. 40 %).
• For å markere forskjellen fra en «vanlig» kunstutstilling valgte vi å la katalogen
(med pekere til kunsten) ligge på nettet. Imidlertid opprettet vi en referanse/
bibliotekseksjon i museets lokaler. Herunder også to datamaskiner tilkoblet
nettet, en printer, en kopimaskin, masse papir og en gratis innbindingstjeneste
der folk kunne printe ut, kopiere og binde inn sin egen katalog.
Erfaringer i etterkant
• Jeg synes utstillingens tittel kommuniserer konseptet på en god måte. Skrevet
i stein refererer til marmortavlene med inskripsjonene til Alexei Shulgin og
Natalie Boochins i An introduction to net.art fra 1999, og til ønsket om å «spikre
» historien om nettkunsten. Den referer også til Rosetta-steinen som gjorde
det mulig å tyde fortidens koder.
• Utstillingen består av mange nivåer (kunsthistorie, ironi, nettkunst, museet,
kunstbegrepet generelt), og få (om noen) klarer å tyde alle.
• Formidlingen er meget viktig. Jeg noterte meg underveis at museets egne
omvisere forsto konseptet og klarte å dikte opp egne historier rundt objektene
som fungerte vel så bra som de «faktiske» mytene. Jeg har fått gode tilbakemeldinger
fra dem.
• Utstillingen har fått flere internasjonale kritikker og omtaler. Noen av de
beste kommer fra de involverte selv (Bosma, Olia Lialina og andre).»Verdibørsen»
på NRK P2 hadde et lengre innslag fra museet, der Tommy Sørbø diskuterte
med to andre programledere om utstillingen var «begynnelsen til kunstens
undergang». Kunstbegrepet i seg selv ble diskutert i lys av Joseph Beuys, Marcel
Duchamp med flere, og utstillingen kom godt fra det. Den ble blant annet
omtalt som «et revolusjonerende grep».
• Konseptet har et tydelig ståsted, og er selv blitt en del av den internasjonale
net.art-historien. Jeg har vært i diskusjoner omkring mulig visning internasjonalt,
etter henvendelser fra bl.a. Postmaster Gallery (New York), Montevideo
(Amsterdam) og Museum for Contemporary Art (Beograd). Men siden kunstnerne
fra «den heroiske perioden» nå er involvert, er dette en beslutning som
må tas i fellesskap av en større gruppe (kunstnerne, eierne av objektene, museet,
meg selv).
• Informasjonsavdelingen hadde det største problemet med å forstå og kommunisere
utstillingskonseptet. Her må jeg ta skylden for dårlig informasjon til
dem, men det var hele veien problematisk å forholde seg til deres, etter min
mening, inngrodde skiller mellom «verk», «kunstner», «kurator» osv. Jeg klarte
ikke å formidle hvilken (begreps)lek jeg hadde begitt meg inn på. Derfor
klarte de heller ikke i forkant å promotere utstillingen.
• Per Bj. Boym var meget åpen, og en solid støtte gjennom hele perioden. Han
har gitt uttrykk for full tillit gjennom alle mine perioder med uforutsigbare
krumspring og kunstnerisk sære valg. Uten denne støtten hadde utstillingen
aldri blitt til.
This is one of two articles Per Platou wrote for the report /conference called "Norsk kulturråd og den elektroniske kunsten – evaluering av forsøksperioden og perspektiver framover". The full report can be downloaded here [pdf -norwegian only]:
http://www.kulturrad.no/Apps/nkr/articles.nsf/lupTagsByUNID/59029C0AA3349852C1256E66003E8A97!OpenDocument