Seks null, seks null, seks én
Jon Refsdal Moe
Morgenbladet, 04-06-2004

NORSK ENGLISH
Det er torsdag kveld, og liveartgruppa Motherboard har formet forestillingen sin Game Set Match som en tenniskamp. Morgenbladet stiller med en god følelse og en bedre tittel: Pling Pong. Pling, fordi Motherboard innbefatter Per Platou: webeksentriker, elektronikaentusiast og legende innen popkulturell pling plong.
Pong, på grunn av tennisspillets åpenbare affinitet til begrepet Ping Pong, men også i sin egen rett – som referanse til verdens aller første tv-spill, bestående av to streker og en prikk i flukt, utviklet av ATARI home systems i 1976, og spredd omkring på skandinaviske stuegulv på tidlig åttitall. Tidligere har Motherboard jobbet med Playstation-figuren Lara Croft. Markerer altså tenniskampen et blikk tilbake? Er Game Set Match en hyllest til samtidskulturens elektroniske arv? Og hvorfor er det da Åge Aleksandersen som har bitt seg fast i skallen min når status skal gjøres opp?

Usynlig motspiller. «Tennis er menneskets basale kommunikasjonsform,» tenkes det fornøyd på bakerste benk. Angrep, forsvar og utstrakte hender, 18 runder uten bortforklaringer. Og tennis mot en usynlig motspiller, slik Motherboard har lovet oss å spille denne kvelden, er vel en perfekt teatermetafor: harde server og taus parering, en usynlig kamp mellom sal og scene.
Men også salen stiller mot en usynlig spiller denne kvelden. Selv om Motherboard slett ikke er usynlig på den norske samtidskunstscenen, er de blant de beste til å så tvil om hva det er de gjør. Hjemmesiden deres er i seg selv et kunstverk: en Motherboard Connection med lenker til tekster og tidligere arbeider. Ekstensiv og utilgjengelig dokumentasjon, du har surfet inn i kontrollrommet og du aner ikke hva som skjer. Er Motherboard egentlig et webkunstprosjekt? Et elektronisk teater? Eller er de gjengen med 14-årige skatere som dokumenterte jackass-stunts på Kunstnernes Hus for et par år siden?
Vi vet i hvert fall at gruppen foruten nevnte Platou består av britiske Amanda Steggell, koreograf, skribent og videokunstner. Og at vi foruten de to skal møte danseren Kristine Øren, kjent fra Kreutzer Kompani, og skuespilleren Hauk Heyerdahl, sist sett på Nationaltheatret i Marius von Mayenburgs Det Kalde Barnet.
Overdose baller. Mørket senkes og sansene skjerpes, ut fra venstre kommer første spiller. Hun kontres raskt av ballmaskinen: Voice overen inntar rollen som guddommelig iscenesetter, vil ikke gi slipp på henne, sender knallharde server til hun forlater ham. Neste scene: en naken mann ydmykes av en metallisk kvinnestemme, vi rekker å tenke Abu Ghraib, og så er begge spillerne på plass, begge på venstre banehalvdel, ulastelig antrukket i tenniskamp mot overmakten. De parerer med racket og steikepanne, kampen antar kafkaeske proporsjoner, og til slutt henrettes begge med en overdose tennisballer (omtrent).

Litterært teater. Foruten dette med ballmaskinen er det lite utforskning av scenerommet her: Game Set Match er nok en av de mest teksttungt tradisjonelle oppsetningene som noen gang er spilt på Black Box. Helt uventet fra estetiske ringrever som Platou og Steggell, men kanskje helt ok også. Når statlige teaterhus går Sven Nordin i næringen er vel ingenting bedre enn at avantgarden tilegner seg deres monopoluttrykk – nemlig litterært teater. Men litterært teater, kanskje fordi formen i seg selv er en selvmotsigelse, krever en annen form for arbeid. Det massive tekstmaterialet som utgjorde Game Set Match ble for meg til lite annet enn ufokusert gauling. I stedet studerte jeg scenebildene: en mann og en kvinne, vekselvis i kamp mot hverandre og mot den felles overmakten.
Og i foajeen etterpå, mens man diskuterte mediekritikk og våpenekspert Jack
Kellys selvmord – all based on the performance – selvsagt, begynte Åge å surre rundt i hodet mitt: «Når det bles som verst på toppan, og når galskapen får rå, ska vi hold omkring hveranner, og vi veit det her ska gå!»

Kanskje det var på grunn av dårlig diksjon, kanskje fordi jeg er i ferd med å miste grepet, men jeg fikk lite annet ut av dette enn en samlivsstudie med god moral.
På bussen hjem bestemte jeg meg derfor for å knuse mob’en i elektrotennis. Tapte.

It's Thursday evening, and the liveart group Motherboard have formed their performance Game Set Match as a tennis match. Morgenbladet are present with a good feeling and a better title: Pling Pong. Pling, because Motherboard contains Per Platou: web-eccentric, electronica enthusiast and a legend within pop cultural pling pong.
Pong, because of the tennis' natural affinity to the term Ping Pong, but also in its own right - as a reference to the first ever TV game made up of two lines and a dot in flight, developed by ATARI home systems in 1976, and spread around Norwegian sittingrooms in the early eighties. Motherboard has earlier worked with the Playstation figure Lara Croft. Does this tennis match mark a glance back in time? Is Game Set Match a tribute to contemporary society's electronic heritage? And, when all is said and done, why is it then that Åge Aleksandersen implanted his teeth into my brain?

Invisible opponents. "Tennis is the most basic form of human communication," is the contented thought that flows out of the back row of the theatre. Attack, defence and outreached hands, 18 rounds without the need for explanation. And tennis with an invisible opponent such as Motherboard has promised to perform for us this evening must be perfect theatre metaphor: hard serves and silent duals, an invisible match between the public and the stage.
But the public are also subjected to an invisible opponent this evening. Even though Motherboard are definitely not amongst the invisible on the Norwegian art scene, they are amongst the best to create doubt about what it is they're doing there. Their website is in itself a work of art: a Motherboard Connection with links to texts and earlier work. Extensive and unfathomable documentation, you have surfed into the control room and have no idea what's going on there. Is Motherboard really a web art project? An electronic theatre? Or is it possibly the gang of 14 year old skaters who documented jackass stunts at Kunstnernes Hus a few years ago?
We do know that apart from the afore mentioned Platou, the group also consists of the British choreographer, writer and video artist Amanda Steggell. And that in addition to these two we shall meet dancer Kristine Øren, best known for her work with Kreutzer Kompani, and actor Hauk Heyerdahl, last seen at the National Theatre in Marius von Mayenburg's Det Kalde Barnet.

An overdose of balls. The darkness grows darker and the senses sharper, the first player emerges from the left side. She is quickly contested by the ball machine: The Voice from above takes on the role of a godly scene setter, won't let go of her, sends her extremely hard serves until she leaves him. Next scene: a naked man is humiliated by a metalic female voice, we just manage to think Abu Ghrain, and then both players are in place, both on the left side of the court immaculately dressed for a tennis match against the superior force. They dual with racket and frying pan, the match takes on Kafkaesque proportions, and finally they are both executed by an overdose of tennis balls (well, something like that).

Literary theatre. Apart from the ball machine there is little exploration of the scenic room here: Game Set Match is probably the most text-heavy traditional theatre production ever to be set up at Black Box. Totally unexpected from esthetic tricksters like Platou and Steggell, but quite alright really. As the national theatre houses cash in on lightweight musical comedy productions, what can be better than that the avantgarde takes on their monopolized expression - namely literary theatre. But literary theatre, possibly becuase the form itself is contradictory, demands another type of treatment. The massive text work that makes up Game Set Match became little more than unfocused howling. Instead I studied the scenic image: a man and a woman, alternately involved in a match against each other and the collective fiend, the superior power.
And afterwards, in the foyer, while discussing media criticism and weapons expert David Kelly's suicide - all based on the performance, of course - Åge started to swim around in my head: "When it blows worst at the top, and when madness takes over, we shall hold round each other, and we know that it will blow over!"

Maybe it was because of bad diction, maybe because I am about to lose my grip, but I got little out of it more than a relationship study with a good moral. On the bus home I decided to crush my mobile in electrotennis. Lost.

URL: http://www.morgenbladet.no/index.php?show_article=1008585