NORSK | ENGLISH |
Det
er torsdag kveld, og liveartgruppa Motherboard har formet forestillingen
sin Game Set Match som en tenniskamp. Morgenbladet stiller med en god følelse
og en bedre tittel: Pling Pong. Pling, fordi Motherboard innbefatter Per
Platou: webeksentriker, elektronikaentusiast og legende innen popkulturell
pling plong. Pong, på grunn av tennisspillets åpenbare affinitet til begrepet Ping Pong, men også i sin egen rett – som referanse til verdens aller første tv-spill, bestående av to streker og en prikk i flukt, utviklet av ATARI home systems i 1976, og spredd omkring på skandinaviske stuegulv på tidlig åttitall. Tidligere har Motherboard jobbet med Playstation-figuren Lara Croft. Markerer altså tenniskampen et blikk tilbake? Er Game Set Match en hyllest til samtidskulturens elektroniske arv? Og hvorfor er det da Åge Aleksandersen som har bitt seg fast i skallen min når status skal gjøres opp? Usynlig motspiller. «Tennis er menneskets basale kommunikasjonsform,» tenkes det fornøyd på bakerste benk. Angrep, forsvar og utstrakte hender, 18 runder uten bortforklaringer. Og tennis mot en usynlig motspiller, slik Motherboard har lovet oss å spille denne kvelden, er vel en perfekt teatermetafor: harde server og taus parering, en usynlig kamp mellom sal og scene. Men også salen stiller mot en usynlig spiller denne kvelden. Selv om Motherboard slett ikke er usynlig på den norske samtidskunstscenen, er de blant de beste til å så tvil om hva det er de gjør. Hjemmesiden deres er i seg selv et kunstverk: en Motherboard Connection med lenker til tekster og tidligere arbeider. Ekstensiv og utilgjengelig dokumentasjon, du har surfet inn i kontrollrommet og du aner ikke hva som skjer. Er Motherboard egentlig et webkunstprosjekt? Et elektronisk teater? Eller er de gjengen med 14-årige skatere som dokumenterte jackass-stunts på Kunstnernes Hus for et par år siden? Vi vet i hvert fall at gruppen foruten nevnte Platou består av britiske Amanda Steggell, koreograf, skribent og videokunstner. Og at vi foruten de to skal møte danseren Kristine Øren, kjent fra Kreutzer Kompani, og skuespilleren Hauk Heyerdahl, sist sett på Nationaltheatret i Marius von Mayenburgs Det Kalde Barnet. Overdose baller. Mørket senkes og sansene skjerpes, ut fra venstre kommer første spiller. Hun kontres raskt av ballmaskinen: Voice overen inntar rollen som guddommelig iscenesetter, vil ikke gi slipp på henne, sender knallharde server til hun forlater ham. Neste scene: en naken mann ydmykes av en metallisk kvinnestemme, vi rekker å tenke Abu Ghraib, og så er begge spillerne på plass, begge på venstre banehalvdel, ulastelig antrukket i tenniskamp mot overmakten. De parerer med racket og steikepanne, kampen antar kafkaeske proporsjoner, og til slutt henrettes begge med en overdose tennisballer (omtrent). Litterært teater. Foruten dette med ballmaskinen er det lite utforskning av scenerommet her: Game Set Match er nok en av de mest teksttungt tradisjonelle oppsetningene som noen gang er spilt på Black Box. Helt uventet fra estetiske ringrever som Platou og Steggell, men kanskje helt ok også. Når statlige teaterhus går Sven Nordin i næringen er vel ingenting bedre enn at avantgarden tilegner seg deres monopoluttrykk – nemlig litterært teater. Men litterært teater, kanskje fordi formen i seg selv er en selvmotsigelse, krever en annen form for arbeid. Det massive tekstmaterialet som utgjorde Game Set Match ble for meg til lite annet enn ufokusert gauling. I stedet studerte jeg scenebildene: en mann og en kvinne, vekselvis i kamp mot hverandre og mot den felles overmakten. Og i foajeen etterpå, mens man diskuterte mediekritikk og våpenekspert Jack Kellys selvmord – all based on the performance – selvsagt, begynte Åge å surre rundt i hodet mitt: «Når det bles som verst på toppan, og når galskapen får rå, ska vi hold omkring hveranner, og vi veit det her ska gå!» Kanskje det var på grunn av dårlig diksjon, kanskje fordi jeg er i ferd med å miste grepet, men jeg fikk lite annet ut av dette enn en samlivsstudie med god moral. På bussen hjem bestemte jeg meg derfor for å knuse mob’en i elektrotennis. Tapte. |
It's Thursday
evening, and the liveart group Motherboard have formed their performance
Game Set Match as a tennis match. Morgenbladet are present with a good
feeling and a better title: Pling Pong. Pling, because Motherboard contains
Per Platou: web-eccentric, electronica enthusiast and a legend within
pop cultural pling pong. Maybe it
was because of bad diction, maybe because I am about to lose my grip,
but I got little out of it more than a relationship study with a good
moral. On the bus home I decided to crush my mobile in electrotennis.
Lost. |