En Pasolini verdig

Det stinker muggen stall og brent bacon i Grusomhetens teater. Det er meg det handler om, skriver Jon Refsdal Moe.

Fra Orgie til Ikon: Regissør Runar Rodne fikk slakt for sin oppføring av Pasolinis Orgie som for tiden går på Torshovteatret i Oslo. Hans Ikon på Grusomhetens teater kan derimot ses som den beste Pasolini-forestillingen du får oppleve i år.

Hvem hadde trodd at vi skulle ned under kjellerlemmen på Hausmania, det gatesmarte kulturkomplekset der tomme spraybokser glinser i frostnatta og no pushers no buyers henger over deg som et saloonskilt, for å få en intelligent og uvøren utforskning av kapitalisme og seksualitet? Ikke jeg i hvert fall.

Tatt i betraktning en foruroligende samfunnsdiagnostisk tittel (IKON), samt de frekke kryssklepp mellom religiøs og popkulturell ikonografi som har foregått i nabolaget i det siste (Church of All Stars i kulturkirken Jakob), var det grunn til å være litt bekymret. Men like fullt, live-art gruppen Motherboard, for anledningen utvidet med Runar Hodne og John Erik Riley, befinner seg langt fra det kirkelig kulturverksted-prektige. Her stilles ingen spørsmål om hvorvidt Satan eller Posh Spice er vår tids ikoner. Isteden får vi en lang og forbannet ekkel monolog, brutt mot fire videokameraer og flegmatisk surfing på fm-båndet.

Han og jeg. Det stinker muggen stall og brent bacon i Grusomhetens teater; skuespiller Hauk Heyerdahl er vår mann i sofaen. En veldig nedslitt sådan, og kledd i et par enda mer nedslitte tøfler begynner han sin samtale med en fraværende partner. Skal vi tro forfatter Riley, dreier dette seg om en seksuelt traumatisert ung mann ved navn John Erik. Like forbannet vet jeg at det er meg det handler om.

Mannen kaller seg dokumentarist, men teatret både ser ut og lukter som et shady pornostudio på en frossen slette langt herfra, der bare pornografen er blitt værende etter at stedets ungdom lærte å gå lange omveier forbi. Denne fyren har låst meg inne med seg selv og kastet nøkkelen. Nå skal han og jeg interagere. Hjelp meg ut herfra!

Pasolini. I Pier Paolo Pasolinis Salò (1976) kidnapper en gruppe fascister seksten ungdommer og tvinger dem til seksuelle nedrigheter etter et nøyaktig utarbeidet skjema, før de myrder dem i en stilistisk bearbeidet happening. Langt mer enn en estetisk studie av fascismen, er Salò primært et frontalangrep på den overskridelsesromantikk som i sekstiårene og det tidlige syttitallet definerte det intellektuelle Europas estetiske program, og som Pasolinis kunstnerskap sto tungt innskrevet i. – Vi fascister er de eneste virkelige anarkister, heter det i Salò. Overskridelse finnes ikke som annet enn produkt av, og kontrast til, en blind underkastelse under normen. Filmen er et konstant selvmord, fordi den i en og samme bevegelse både dyrker eksess og dreper enhver eksessdyrkelse.

Fremfor å være et kunstnerisk angrep på et overfladisk mediesamfunn (blærgh!), er Ikon primært et angrep på kunstens strategier. Også i dag dyrkes overskridelse i den institusjonelle motkulturen, men der det en gang handlet om å opprette utopier hinsides logikken, snakkes det i dag om estetiske invasjoner: av mediefeltet så vel som av tilskuerens helt private rom.

Ikon er fortellingen om et prosjekt der disse invasjonene forenes, formulert fra en kunstpraksis som kunne ligne til forveksling. Dette gjør den til en av de mer interessante samtidskommentarene jeg har sett den siste tiden. En Salò for hipster-estetikken i år 2006? I hvert fall er det den beste Pasolini-forestillingen du får se i år.

Publisert 09. desember 2005

Pasolini Value

It stinks of mouldy stables and burnt bacon in Grusomhetens Teater. It's all about me, writes Jon Refsdal Moe.

From orgie to Icon: Director Runar Hodne's production of Pasolini's Orgie, currently playing at Troshov Teater in Oslo, was slaughtered by the critics. However, Ikon at Grusomhetens Teater is probably the best Pasolini you will experience this year.

Who would have thought that we would be led down to into the cellars of Hausmania, the street-smart culture complex where spray cans glisten in the frozen night and no pushers no buyers hangs above you like a saloon sign, to experience an intellegent and rough-edged exploration of capitalism and sexuality. Certainly not me.

Considering the unsettling, society-diagnostic title (Icon), as well as the cross-clipping between religous and pop-culture iconography that has recently taken place in the neighborhood (Church of All Stars, kulturkirken Jakob), there was adequate reason to be concerned. However, the live-art group Motherboard, for this event extended to include Runar Hodne and John Erik Riley, find themselves miles away from the properness of Jakob's culture workshop. Questions such as whether Satan or Posh Spice best represent Icons of today are simply not raised. Instead we are served a long and acursedly detestable monologue, broken up by four video cameras and phlegmatic surfing across FM bandwidths.

Him and I: It stinks of mouldy stables and burnt bacon in Grusomhetens Teater; actor Hauk Heyerdahl is our man on the sofa. A very worn out man, dressed in a pair of even more worn out slippers embarks on his conversation with an absent partner. If we are to beleive the author Riley, it all revolves around a sexually traumatised young man with the name John Erik. What makes it more detestable is that I also know that it it is about me.

The man calls himself a documentarist, but the theatre looks and smells like a shaby porno studio in a frozen, desolate place far from here, where only the pornographist himself remains after the youth have long since learnt to keep well away. This man has locked me in with him and thrown away the key. Now him and I shall interact. Help me out of here!

Pasolini. In Pier Pasolini's Salò (1976) a group of fascists kidnap 16 youths and, following a meticulous plan, force them into sexually depraving situations before murdering them in a stylized, prepared happening. More than being an aesthetic study of fascism, Salò is primarily a frontal attack on the almost boudaryless romanticism which defined intellectual Eroupe's aesthetic program in the 60's and early 70's, and in which Pasolini's artistry was deeply enscribed. - We facsists are the only true anarchists, as it is said in Salò. Excess is a product of, and stands in contrast to, blind submission beneath the norm. The film is a constant suicide because it simutaneously nurtures excess while killing every attempt to nuture it.

Rather than being an artistic attack on a superficial media society (blah!), Ikon is primarily an attack on artistic strategies. Excess is nurtured today in the institutional counter culture, but where it once dealt with establishing utopias beyond logic, we now talk about aesthetic invasions: of the field of media as well as the observer's totally private room.

Icon is the story about a project where these invasions merge, formulated via an art practice which is strikingly similar. This makes Icon one of the most interesting comments on contemporary times that I have witnessed for a long while. En Salò for hipster-aesthetics in 2006? At any rate it is the best Pasolini performance you will see this year.

Published 09.12.05