av Susanne Østby Sæther <mailto:s.o.sather@media.uio.no>og Elin Fallem
Multikunstneren
Per Platou finner lyder i kjøleskapet, utenfor en moské, i det
elektriske anlegget på hytta, tar dem opp og putter dem inn i en datamaskin.
Sånt blir det musikk av. Eller kanskje ikke. Noen vil si at datamaskinen, som tidligere kun var mediet for å overføre eller skape musikk, selv har blitt en selvstendig kunstform. At musikk ikke lenger er en gyldig analogi til den elektronikaen som produseres og bearbeides på en harddisk. Likevel vil Per Platou at jeg skal kalle nood et band fremfor et lydkunstprosjekt. Derfor: bestående av Per Platou og kollega Ulf Knudsen er nood et band som ved hjelp av en mini-disc, en diktafon og et par kraftige datamaskiner lager det som noen har kalt "eklektisk etno-skrangletekno”. Om resultatet ikke er musikk så er det i hvert fall til forveksling likt. Men hva blir sampling for en musiker som har sampleren som sitt viktigste instrument? Og hva er et sample? Er det en minste enhet, er det et opptak som resirkuleres - eller er det noe annet?
Et sample betyr vel egentlig det samme som en prøve, nærmest som i ”vareprøve”. Men jeg velger å starte definisjonen gjennom Elektronisk Musikk, der man i overføringen fra analog til digital lyd "sampler” lyden et visst antall ganger i sekundet. På en CD, som jo i prinsippet bare består av 0 og 1 informasjon, blir lyden "samplet" 44100 ganger i sekundet, og innenfor hvert sample velger man en verdi fra 1 til 65536 – såkalt 16-bit lyd.
I dagligtalen, og spesielt i forhold til opphavsrettslige spørsmål, er et "sample" rett og slett en enkeltlyd, et sitat, tatt ut av sin originale sammenheng, f.eks. et trommebeat, en liten vokalstrofe, et gitarriff osv. Sampling som denne type fenomen slo igjennom for alvor tidlig på 80-tallet, både med framveksten av digitalt opptaks- og avspillingsutstyr (f.eks. en såkalt "sampler"), men også, uavhengig av dette, gjennom framveksten av rap og hip hop, der artistene brukte samples bevisst for å kreditere personer og grupper som hadde betydd noe for dem (f.eks. Malcolm X, Martin Luther King, The Last Poets, James Brown osv. osv.). Den gangen var det en ære å bli samplet, og artistene selv gjorde seg også stor møye med å oppføre hvilke samples de hadde brukt på platecoverne, ofte side på side med obskure platetitler og kassettbånd fra politiske møter på 60- og 70-tallet.
Senere, grovt sett på 90-tallet, har sampling blitt nærmest synonymt med en slags "klipp og lim"-mentalitet, postmoderne kunst- og poputtrykk, William Burroughs cut-up teknikker, resirkulering. Dermed er det ikke lenger forbeholdt musikere, men også forfattere, kunstnere osv. - alle som direkte eller indirekte innrømmer at de låner og stjeler litt fra andre.
Hvorfor sampler du?
Hvis jeg skal være flisespikker så sampler vi alle sammen idet vi overfører noe fra analogt til digitalt medium (og evt. tilbake). Til og med denne teksten her er jo egentlig bare 010011000101000100101 over nettverket, maskinen "sampler" altså mine tastetrykk og lagrer dem som digital informasjon, sender dem over til din maskin som dekoder dem.
Hvis jeg skal snakke som musiker sampler jeg fordi jeg altså har valgt å jobbe i et digitalt medium (tar mindre plass, billigere, enklere osv. osv.). Jeg/vi (i nood) spiller f.eks. en time med øvingsmateriale på direkten, deretter "sampler" vi oss selv, dvs. tar ut de partiene som funker og klipper og limer i datamaskinen for å lage en låt ut av det.
Men i og med at jeg like gjerne bruker sampleren som INSTRUMENT, dvs.spiller på funnede...hmm... funni...finni..lyder (altså "found sounds" - hva heter det på norsk?) stiller jo saken seg litt annerledes. Jeg bruker lyder funnet på nettet, på radio, tatt opp med minidisk eller diktafon rundt omkring på reiser i verden, fra CDer, fra inni datamaskinen, fra det elektriske systemet på hytta, fra kjøleskapet osv. - you get it – putter dem inn i datamaskinen, klipper, vrir og vrenger på det om nødvendig, spiller lydene baklengs, legger lydene ut på et keyboard.
Ofte driver vi med "old-school" sampling, dvs. at vi bruker snutter av musikk eller tekst der kildematerialet og referansene er helt åpenbare - dette selvfølgelig for å skape en kontekstuell ramme som verket/låta skal referere til. For såvidt et helt dagligdags fenomen i både pop-, kunst- og mediebransjen.
Hva tenker du om sampling i forhold til teknologiske endringer? Her forsøker jeg vel egentlig å spørre om forholdet mellom sampling og den stadig forbedrede teknologien som gjør det lettere å sample, såkalt "enabling technology"? Selv om man kan finne et utall historiske eksempler på tilsvarende resirkulerende virksomhet kan vel sampling sies å være et fremtredende trekk ved vår samtids kulturuttrykk, og det innenfor mange ulike medier og på mange ulike arenaer. Er sampling som kulturelt uttrykk og estetisk praksis et resultat av ny teknologi?
Svaret er vel JA tror jeg..:) ("Den nye") teknologien har vel lært oss å arbeide og tenke på litt andre måter enn før. CUT & PASTE er jo en veldig fremtredende feature - sannsynligvis den aller fremste - ved de fleste dataprogrammer i dag, og det har også i stor grad vært med å påvirke måten vi tenker og produserer kunst og kultur på. Etter at sampling ble et slags moteord blant musikere og DJs for et knapt tiår siden, har jo flere og flere både forfattere, filmmakere, moteskapere etc.etc. vedkjent seg at de sampler - m.a.o. at de "er med i tiden".
Teknisk sett har man alltid hatt sampling - altså hvis man snakker om å stjele og låne. Dette har jo igjen dannet grunnlaget for fremveksten av det vi kaller "kultur"; at man tar hva man har og så bygger videre på det (så man slipper å begynne på null igjen hver gang). Akkurat som Gutenberg revolusjonerte mulighetene for spredning av det trykte ord, har den digitale teknologien gjort det enda lettere å klippe og lime - det være seg tekst, lyd eller bilder. Med internett er det lett å kopiere (eventuelt stjele - den distinksjonen er et spørsmål om retorikk) uten å bli oppdaget, og uansett er ikke den opprinnelige eieren noe fattigere etter av "tyven" har vært der - originalen er fremdeles intakt.
Arthur & Marilouise Kroker hevder i boka Spasm - virtual reality, android music, electric flesh (1993) at den første allemannseiesampleren med merkenavnet AKAI S-1000 er det viktigste ikonet for hele nittitallskulturen; der både den elektroniske nettverkskulturen og digital kultur generelt (herunder sampling) er helt sentralt.
Synes du noe er for "hellig" til å kunne samples?
Ingenting er for "hellig", men å legge ut kopier av andres verk (=bootlegging) er jo litt døvt. Det hele handler om å trekke fra eller legge til for dermed å skape et nytt verk, evt. en "remiks". På en måte handler dette mye om moralsk ståsted og en slags æreskodeks som jo er forskjellig fra miljø til miljø. Jeg prøver bevisst å skape motsetninger mellom denne typer samples (altså kontekstuelle samples), der man setter lyder/bilder sammen som skaper friksjon. Jeg har tidligere brukt f.eks. lyder fra adhan – muslimske bønneutrop - og da handler det jo selvfølgelig om å ikke tråkke over grensen i forhold til hvilke andre samples jeg bruker samtidig. Men det er jo også disse grensesettingene som er spennende, og ønsket er jo å utfordre/pirre uten å bli plump og ufølsom.
Hvor går åndsverkets grenser, for deg i forbindelse med egne arbeider og rent juridisk?
Dette er jo den store debatten, jeg har diskutert dette i forskjellige sammenhenger før, og her vil jeg bare si at hele opphavsrettssystemet i vesten er jo bygget på en rent kapitalistisk modell som liksom skal beskytte "kunstneren" men i praksis bare beskytter de rike. Avviket mellom egne oppfatninger og gjeldende lovverk er stort, og jeg har også vært i juridiske konflikter mange ganger. De fleste gangene har dette skjedd helt bevisst fra min side, fordi jeg har ønsket å sette fokus på dette temaet.
Et annet problem som jeg støter på titt og ofte, både selv og gjennom kolleger, er at man som medlem av f.eks TONO kan risikere å miste retten til f.eks. å legge ut egne låter på nettet. Hvis vi har samplet noe som ikke er juridisk klarert av Tono har vi ikke rett til å legge det ut uten å legge link til Tono på hjemmesiden vår. Eller gi bort musikken vår gratis
til enkelte hvis vi ønsker det. Engang ga jeg ut en samleskive med bl.a. en uautorisert remix av Oasis' verdenshit "wonderwall". Jeg krediterte opphavsmannen (Noel Gallagher) som komponist på plata, men ble likevel tvunget av både Tono og Sony til å brenne opplaget fordi vi ikke hadde fått tillatelse på forhånd. Men å få tillatelse er et Kafka-byråkrati uten like, man skriver brev etter brev, venter ukevis og får selvfølgelig aldri svar. Dette altså for å remikse en låt som på den tida gikk 200 ganger om dagen på radio, og der inntektene for radiospilling av "vår" remiks ville gitt enda flere penger til Oasis. Men i praksis ønsker de altså å kontrollere *hvordan*, *når* og *hvor* vi hører på musikken de pumper ut.
Et "sample" er ikke en juridisk betegnelse, heller ikke 10 sekunder eller 4 takter osv. som mange later til å tro. Derimot er det gjeldende juridisk praksis innenfor musikk at hvis man tar "hjertet av en låt" og bruker det uten tillatelse, så har man tråkket over en grense. Men det finnes hundre- eller tusenvis av eksempler på syke utslag av lovverket. Mange av disse og ellers veldig bra juridisk og ideologisk info (fra flere sider) kan man lese om hos det amerikanske kunst/musikk kollektivet Negativland <http://www.negativland.com>.
Personlig tror jeg ikke noe særlig på ideen om det "unike kunstverk", altså ting som er skapt ved hjelp av en enkeltkunstners geni. Derimot tror jeg at kulturen er en kontinuerlig kollektiv strøm av ideer og uttrykk som vi drikker av, og pisser i. Uten denne typen resirkulering hadde vi ikke hatt gresk filosofi, Mozart, folkemusikk eller billedkunst.
Hva er ”fair use”?
"Fair use" er vel laget som et litt flytende begrep, noe a la "rettferdig behandling", et begrep som altså evt. kan tolkes av en dommer i en rettsal. For min egen del vil jeg si at "fair use" relaterer seg til om ting har vært mye ute i offentligheten eller ikke. Parodi f.eks. er en velkjent sjanger innenfor "fair use", man kan jo ikke parodiere noen som ingen kjenner.. :) Jeg mener å huske at Don Joyce har sagt at så lenge man trekker fra eller legger til noe i forhold til et "originalt" uttrykk, så er det pr. definisjon et nytt uttrykk.
Er du noen gang i tvil om ditt eget arbeid faller inn under såkalt "fair use"?
Ja, absolutt. Men i de tilfellene prøver jeg, så langt det er praktisk mulig, å oppgi kilde for samplingen(e). Fair use går på en måte ut mot storkapitalismen, en motstand mot at de store MN selskapene skal kontrollere enhver bruk av sine artister, altså sin "eiendom". De kan pumpe ut et hitlåt 200 ganger i døgnet på radio, men motsetter seg at en DJ spiller låta i en annen sammenheng en den tilsiktede. Meningen er f.eks. at de skal beskytte artisten (NB: artisten som EIENDOM, altså DERES eiendom) mot uønsket bruk. Eksempelvis at man spiller Michael Jackson-musikk som soundtrack til en dokumentarfilm om pedofili.
Masse slike morsomme og ikke like morsomme eksempler f.eks. hos Negativland: