Helter og antihelter
«Skrevet i stein. En net.art arkeologi»
Museet for samtidskunst, Oslo
«Like lite som naturhistorisk museum viser oss den egentlige naturen,
er Skrevet i stein ikke selve nettkunsten». Denne catchy formuleringen
serveres av Per Platou, kurator for «Skrevet i stein. En net.art arkeologi»,
i katalogforordet til utstillingen på Museet for samtidskunst. Og gudskjelov
for det vil mange si; nettkunst har nok for de fleste fortonet seg som relativt
utilgjengelig, og vært oppfattet som en marginal del av den upresise sekkebetegnelsen
«elektroniske medier».
For ordens skyld; det er ikke representasjoner av konvensjonell kunst på
Internet det dreier seg om her, men kunstnere som tar i bruk denne teknologien
som et kunstnerisk medium, og problematiserer ideologiske sider ved den samme
teknologien gjennom å gripe inn i Internettets oppbygning og brukerlogikk.
Nettkunsten er interaktiv og «stedsspesifikk» i den forstand at
den er ment å intervenere og fungere i en brukersituasjon, i et én-til-én
forhold mellom bruker og maskin, og kan derfor per definisjon kun eksistere
på nettet. Så en av utfordringene for «Skrevet i stein»
har vært å vise i en museumskontekst ikke hvordan nettkunsten visuelt
har sett ut og hvordan den faktisk fungerer, men først og fremst hva
som har vært dens ideologiske motivasjoner og potensial utover å
være en lek med teknologien. Jeg skriver har vært, for det er utstillingens
grunnleggende påstand at nettkunsten, eller mer presist den delen av nettkunsten
som er kjent under navnet «net.art», er død. I bånn
av denne påstanden må det nødvendigvis ligge en kvalifisering
av net.art-bevegelsen som avant-garde og historisk, og av nettkunsten i dag
som del av mainstream.
net.art er betegnelsen på et mer eller mindre definert antall pionerer
innenfor nettkunsten i årene 1994-99 – «Den Heroiske Perioden»
som det understrekes i katalogen. Det er et friskt grep kurator legger opp til
for å skrive historien om denne perioden. Platou har skapt et ironisk
monument over net.art-bevegelsen ved å tillegge den museal tyngde, en
tyngde denne kunsten nettopp har representert en institusjonell og ideologisk
motsats til. For «Skrevet i stein» er overraskende nok ingen framvisning
av eksempler på nettkunst. Den som venter seg et kontorlandskap med maskiner
og interaktivitet og generell high-tech-fetisjering, vil bli skuffet (eller
lettet, alt ettersom). I stedet blir man møtt med svulstige presentasjoner
av objekter og «relikvier» i dramatisk belyste montre, steintavler,
og bilder i overdimensjonerte gullrammer. I en monter finner vi, liggende på
en rød fløyelspute, selve dot’en i net-dot-art, i form av
en liten skinnende metallkule. Denne kula må vel i kraft av sin ikoniske
og ironiske overladning forstås som et av utstillingens hovedverker. I
en annen monter ligger Olia Lialinas første modem, atter andre inneholder
lignende objekter donert av kunstnerne: Alexei Shulgins tøfler, Heath
Buntings kniv etc. I en monter står oppstilt bitte små byster av
alle de fem «mytiske» hovedpersonene i net.art: foruten Oleana,
Shulgin og Bunting, regnes Vuk Cosic og Jodi (Joan Heemskerk og Dirk Paesmans)
til denne harde kjernen. «De fem store» utstilt som 20 cm høye
byster, som bautaer over net.arts alternative, anti-institusjonelle natur. Utstillingens
tittel er hentet fra et annet av utstillingens sentrale verker; fire marmorplater
hvor teksten «Introduction to net.art (1994-1999)» av Shulgin og
Natalie Bookchin er hugget inn i steinen. Igjen et verk som illustrerer ideen
om å «skru igjen lokket på en del av den nære samtidshistorien»
som det heter i kurators statement – å manifestere denne flyktige
bevegelsen i tiden, og slik bringe den inn i den etablerte kunstdiskursen.
Slik sett er utstillingen relevant, og antakeligvis en historisk begivenhet.
Ironien er en treffende tilnærming, siden kunstnerne det her er snakk
om har vist en kontinuerlig vilje til å smette unna alle typer kategorisering,
enten det har dreid seg om å kalle nettkunsten for «kunst»
eller «nettkunst», eller net.art-betegnelsen i seg selv. Men et
mulig problem med «Skrevet i stein» er at man egentlig ikke blir
så mye klokere på fenomenet nettkunst etter et besøk på
Museet. Utstillingen skal fungere som en «peker» til nettkunsten,
som selvfølgelig finnes på nettet. Men ser man bort fra de obligatoriske
referansene til URL-adresser med artikler og kunstprosjekter, peker utstillingen
først og fremst på seg selv – den er ikke mer en presentasjon
av nettkunst enn den er et kunstverk i seg selv. Det var kanskje uunngåelig,
men «Skrevet i stein» må være en av de mest kuratorkonstruerte
utstillingene som har vært vist her i landet noensinne.
Arve Rød