Utstillingen "Skrevet i stein, en net.art arkeologi", kunne vært noe for en nerd som meg.
Jeg kan ikke tenke meg hvilke andre personer/typer det skulle være som ville interessere seg for en digitalitetsutstilling.

Å se det kjente 404 - i vanlig og kunstnerisk utgave - man trekker gjenkjennende på smilebåndene, og tenker at det var en koselig hilsen til oss nerder, men hvorfor ikke bare nøye seg med å ha den i vanlig utgave? Og hvor var da "The last page on Internet"?

Deep Throat i ASCII (- en bragd stor nok til å skrive hjem om? -) men hva gjør et pornografihistorisk dokument på en utstilling om net.art?
Den burde heller vært laget for mobiltelefoner og PDA'er. Der ville den kommet til sin rett. Og så kunne de besøkende laste den ned til sine mobile enheter, og få kose seg med litt historisk, og derfor nokså politisk korrekt griseri, mens de passerer all teksten som er hengt opp her og der.

Dagens nettgenerasjon, eller - fordi denne utstillingen er 90-talls - dagens nettdinosaurer - og alle etterfølgende, viser en gjennomgående mangel på interesse for lange tekster.
Hvem er da all denne teksten for?
Vi prøvde ikke å finne ut av innholdet en gang. Vi har bredbånd både på jobben og hjemme, vi leser nyheter på mobiltelefoner, i små doser, hører nyheter, om kultur, musikk osv. på våre bærbare enheter, og ser ingen grunn til å stoppe opp for å lese en tekst like lang som listen over falne amerikanske soldater i Vietnamkrigen.

Vi er enige i at det er fiffig å presentere bildet av en tank, laget med klassiske skjemaelementer, som radioknapper, tekstfelter etc. Men hva så? Det passer kanskje bedre som inspirasjon i ungdomsskoler, i kunst- og håndverkstimene.

På 90-tallet, siste halvdel, hilste man gledesstrålende digitaliteten velkommen. Vi gikk mann og kvinne av huse for å se den "fantastiske" utstillingen på Høvikodden, som allerede da var på et sånt nivå, at vi måtte undres: er virkelig ikke den digitale utvikling kommet lenger - i våre dager?
Hvorfor henger kunstnerene tydeligvis så langt etter?

"Skrevet i stein" mimrer over forgangne tider, i nøyaktig samme stil og mønster, som det man innledet på 90-tallet, da Nettet, med Stor N, var veldig nytt.
Kuratorene sier da heller ikke at utstillingen er ment å være noe annet, så man er redelig nok på det punktet. Men - hvem er denne utstillingen egentlig for? Ikke meg og mine likesinnede, vi kjeder oss gjennom den. Vil mine pensjonerte foreldre med dataskrekk like den? Neppe.
Dagens ungdom - vil de like den? Not.
Vi konkluderer med at utstillingen hadde passet bedre - i Oldsakssamlingen. Selv ikke kunstnerens tøfler, pent plassert i et monter, evner å rettferdiggjøre at dette stilles ut i museet for samtidskunst. Denne kunstarten er helt passé, og man bør kanskje vise noe som er mer - samtidig - for fremtiden...