FRA MORGENBLADET

Digitale potteskår
Av Jan Omdahl (16-05-2003)

Nettkunsten er på mausoleum, bare et tiår etter sin fødsel. Meta-arkeolog Per Platou har gravd opp restene og stilt dem ut på Museet for samtidskunst.
I en glassmonter i den store salen i Museet for samtidskunsts første etasje ligger en blank metallkule på en purpurfarvet fløyelspute. Det er ikke en hvilken som helst kule. Kulen symboliserer dot’en i begrepet «net.art» (uttales «net dot art»), det ledende miljøet innenfor internasjonal nettkunst i perioden 1994-1999. Sammen med andre høyst analoge objekter – nettkunstneren Alexei Shulgins tøfler, en bukett roser, et modem – illustrerer den lille sølvkulen på purpurputen at utstillingen «Skrevet i stein. En net.art arkeologi» ikke handler om å vise nettkunst i konkret forstand.

Ifølge kurator Per Platou har det aldri lykkes noen kunstinstitusjon å favne fenomenet nettkunst på en vellykket måte i en utstillingssammenheng.
– Man har satt opp 20 datamaskiner på rekke, og så skal folk klikke seg rundt. Men det fungerer ikke. Det er noe med at nettkunsten må oppleves hjemme, i ditt eget daglige datamiljø, for at den skal forstyrre deg på den riktige måten og fortelle deg noe.

Platou nevner hjemmesiden til kunsterduoen Jodi (www.jodi.org) som eksempel på denne følelsen av at nettkunst forstyrrer. Går man inn på Jodis nettsted, fylles skjermen av et kaos av dialogbokser, feilmeldinger og digitalt søppel. Informasjonen hopper ut av nettleseren og fyller hele skjermen. Kaoset lar seg ikke stanse. Mange tenker «virus!», får panikk og ender med å dra ut stikkontakten. En slik opplevelse blir langt sterkere når den rammer tryggheten og forutsigbarheten ved ens egen hjemmemaskin enn en anonym maskin på et museum, sier Platou.

Derfor har han heller ikke forsøkt å lage en utstilling av nettkunst. Han har laget en utstilling om nettkunst, eller rettere sagt om nettkunstens «glansperiode» på siste halvdel av 90-talllet. Som kurator har Platou lekt seg med å presentere nettkunsten som «historisk» fenomen, og dermed spille bevisst på mytedannelsen som nettkunstnerne selv har vært så flinke med. Som det fremgår av utstillingens tittel har Platou like godt laget en arkeologisk utstilling med fragmenter av nettkunsten som om den var gravd opp av jorda som rester fra en gammel sivilisasjon. Digitale potteskår, om man vil.
– Jeg ville si noe om at denne epoken er avsluttet. Vi legger lokk på den, liksom, historiserer den fullstendig, legger den på glass og formalin og sier at nå er dette historie, nå må vi bygge på dette og spørre oss hva netttkunsten er for noe i dag. Utstillingen kan også sees som en lek med kunsthistorien og med hvordan den skrives. Og den er en peker til nettkunsten. Mitt håp er at folk som kommer hit blir nysgjerrige, og så går hjem og finner frem til nettkunsten via utstillingskatalogen på nettet.

Utstillingen presenterer, eller snarere representerer, de fem nettkunstnerne som klarte å mytologisere seg selv gjennom net.art-bevegelsen og det Platou ynder å kalle nettkunstens heroiske periode fra 1994 til 1999: Olia Lialina, Vuk Cosic, Alexei Shulgin, Heath Bunting og Jodi. Utstillingen består dels av dokumenter, objekter og arbeider av og om de fem, dels av objekter Platou selv har laget, som metallkulen på fløyelsputen.
– For meg var det en anledning til å knytte mitt kunstneriske virke sammen med virksomheten som kurator. Jeg har kontekstualisert utstillingen, men samtidig bidratt til den med egne arbeider, forklarer Platou.

– Det handler om historier. Det er ironi, men ikke bare. Jeg tar det egentlig helt alvorlig. Jeg har forsøkt å lage en ordentlig arkeologi. Man kan kalle det kitsch når utskrifter av digital kunst rammes inn med forgylte, overdådige rammer, men jeg synes uttrykkene kler hverandre. Grepet er å overdramatisere, slik at folk skal skjønne at dette virkelig ikke er nettkunst. Denne salen er jo perfekt til det.

Utstillingen har hentet navnet sitt fra steintavlene der Alexei Shulgin og Natalie Bookchin har risset inn net.art-manifestet, sterkt inspirert av Fluxus-bevegelsen.
– De gikk veldig ut mot de etablerte kunstinstitusjonene. Og dermed ble selvsagt kunstinstitusjonene jævlig pirra. Dette ville de ha, det var noe nytt og alle ville være først med det. Nettkunsten var en måte å lure seg inn i kunstverdenen på, og så fornekte den. Det er en dialektikk der som er viktig. Jeg har det samme forholdet til kunst selv: Jeg kommer utenfra og forsøker å finne ut hva denne rare verdenen handler om, sier Platou.

Mytebyggingen til de fem net.art-pionerene var så vellykket at store, etablerte kunsinstitusjoner som Guggehiem, MOMA, Walker Art Centre, Whitney-biennalen og ZKM i Karslruhe overgikk hverandre i å vise net.art.
– ZKM viste net.art på en stor utstilling som het Net Condition i 1999. Mange mener at det var da nettkunsten døde. Fra da av var den bare enda en greie. Den gikk fra å være autonom kunst til å bli institusjonsrelatert kunst.

Morgenbladets utsendte har tidligere skrevet om det paradoksale i å spikre nettkunst opp på veggen innenfor steinveggene på Bankplassen, og om det som synes å være et ikke ubetydelig kommunikasjonsproblem for nettkunsten. Platou er enig.
– Det er ikke mange som har et forhold til dette. Veldig få har sett det, og de som har lett etter nettkunst, har kanskje endt opp på hjemmesiden til et galleri med innscannede bilder av Kjell Nupen.

I følge Platou er nettkunsten mer enn noe annet et tett sammenvevd «community», et lite miljø der mye handler om diskursen om dets egen eksistens. Platou mener forøvrig ikke bare at nettkunsten har et kommunikasjonsproblem. Han mener den er død.
– Ja, nettkunsten er langt på vei død som selvstendig kunstbevegelse, men lever samtidig videre som en naturlig del av den unge kunsten. Tiden har gått utrolig fort fra den. Erosjonen på nettet er knallhard. Derfor var det på tide at nettkunsten ble kontekstualisert og satt i et slags system. Det har aldri vært gjort før. Det har vært en dvask holdning fra museer og institusjoner rundt i verden, som ikke har turt å ta et ordentlig grep.

Platou har tatt et grep. Et meta-grep. Og når vi møter en gruppe unge studenter som sitter inne i salen i Samtidsmuseet og tegner nettkunsten som ikke er nettkunst, er det en lykkestund for meta-arkeologen.
Ja, nå banker hjertet mitt.

«Skrevet i stein. En net.art arkeologi» er åpen til 25. mai. Katalogen med pekere til den virkelige nettkunsten lever videre på: http://www.student.uib.no/~stud2081/utstilling/