FRA MORGENBLADET
Digitale potteskår
Av Jan Omdahl (16-05-2003)
Nettkunsten er på mausoleum, bare et tiår etter sin fødsel.
Meta-arkeolog Per Platou har gravd opp restene og stilt dem ut på Museet
for samtidskunst.
I en glassmonter i den store salen i Museet for samtidskunsts første
etasje ligger en blank metallkule på en purpurfarvet fløyelspute.
Det er ikke en hvilken som helst kule. Kulen symboliserer dot’en i begrepet
«net.art» (uttales «net dot art»), det ledende miljøet
innenfor internasjonal nettkunst i perioden 1994-1999. Sammen med andre høyst
analoge objekter – nettkunstneren Alexei Shulgins tøfler, en bukett
roser, et modem – illustrerer den lille sølvkulen på purpurputen
at utstillingen «Skrevet i stein. En net.art arkeologi» ikke handler
om å vise nettkunst i konkret forstand.
Ifølge kurator Per Platou har det aldri lykkes noen kunstinstitusjon
å favne fenomenet nettkunst på en vellykket måte i en utstillingssammenheng.
– Man har satt opp 20 datamaskiner på rekke, og så skal folk
klikke seg rundt. Men det fungerer ikke. Det er noe med at nettkunsten må
oppleves hjemme, i ditt eget daglige datamiljø, for at den skal forstyrre
deg på den riktige måten og fortelle deg noe.
Platou nevner hjemmesiden til kunsterduoen Jodi (www.jodi.org) som eksempel
på denne følelsen av at nettkunst forstyrrer. Går man inn
på Jodis nettsted, fylles skjermen av et kaos av dialogbokser, feilmeldinger
og digitalt søppel. Informasjonen hopper ut av nettleseren og fyller
hele skjermen. Kaoset lar seg ikke stanse. Mange tenker «virus!»,
får panikk og ender med å dra ut stikkontakten. En slik opplevelse
blir langt sterkere når den rammer tryggheten og forutsigbarheten ved
ens egen hjemmemaskin enn en anonym maskin på et museum, sier Platou.
Derfor har han heller ikke forsøkt å lage en utstilling av nettkunst.
Han har laget en utstilling om nettkunst, eller rettere sagt om nettkunstens
«glansperiode» på siste halvdel av 90-talllet. Som kurator
har Platou lekt seg med å presentere nettkunsten som «historisk»
fenomen, og dermed spille bevisst på mytedannelsen som nettkunstnerne
selv har vært så flinke med. Som det fremgår av utstillingens
tittel har Platou like godt laget en arkeologisk utstilling med fragmenter av
nettkunsten som om den var gravd opp av jorda som rester fra en gammel sivilisasjon.
Digitale potteskår, om man vil.
– Jeg ville si noe om at denne epoken er avsluttet. Vi legger lokk på
den, liksom, historiserer den fullstendig, legger den på glass og formalin
og sier at nå er dette historie, nå må vi bygge på dette
og spørre oss hva netttkunsten er for noe i dag. Utstillingen kan også
sees som en lek med kunsthistorien og med hvordan den skrives. Og den er en
peker til nettkunsten. Mitt håp er at folk som kommer hit blir nysgjerrige,
og så går hjem og finner frem til nettkunsten via utstillingskatalogen
på nettet.
Utstillingen presenterer, eller snarere representerer, de fem nettkunstnerne
som klarte å mytologisere seg selv gjennom net.art-bevegelsen og det Platou
ynder å kalle nettkunstens heroiske periode fra 1994 til 1999: Olia Lialina,
Vuk Cosic, Alexei Shulgin, Heath Bunting og Jodi. Utstillingen består
dels av dokumenter, objekter og arbeider av og om de fem, dels av objekter Platou
selv har laget, som metallkulen på fløyelsputen.
– For meg var det en anledning til å knytte mitt kunstneriske virke
sammen med virksomheten som kurator. Jeg har kontekstualisert utstillingen,
men samtidig bidratt til den med egne arbeider, forklarer Platou.
– Det handler om historier. Det er ironi, men ikke bare. Jeg tar det egentlig
helt alvorlig. Jeg har forsøkt å lage en ordentlig arkeologi. Man
kan kalle det kitsch når utskrifter av digital kunst rammes inn med forgylte,
overdådige rammer, men jeg synes uttrykkene kler hverandre. Grepet er
å overdramatisere, slik at folk skal skjønne at dette virkelig
ikke er nettkunst. Denne salen er jo perfekt til det.
Utstillingen har hentet navnet sitt fra steintavlene der Alexei Shulgin og Natalie
Bookchin har risset inn net.art-manifestet, sterkt inspirert av Fluxus-bevegelsen.
– De gikk veldig ut mot de etablerte kunstinstitusjonene. Og dermed ble
selvsagt kunstinstitusjonene jævlig pirra. Dette ville de ha, det var
noe nytt og alle ville være først med det. Nettkunsten var en måte
å lure seg inn i kunstverdenen på, og så fornekte den. Det
er en dialektikk der som er viktig. Jeg har det samme forholdet til kunst selv:
Jeg kommer utenfra og forsøker å finne ut hva denne rare verdenen
handler om, sier Platou.
Mytebyggingen til de fem net.art-pionerene var så vellykket at store,
etablerte kunsinstitusjoner som Guggehiem, MOMA, Walker Art Centre, Whitney-biennalen
og ZKM i Karslruhe overgikk hverandre i å vise net.art.
– ZKM viste net.art på en stor utstilling som het Net Condition
i 1999. Mange mener at det var da nettkunsten døde. Fra da av var den
bare enda en greie. Den gikk fra å være autonom kunst til å
bli institusjonsrelatert kunst.
Morgenbladets utsendte har tidligere skrevet om det paradoksale i å spikre
nettkunst opp på veggen innenfor steinveggene på Bankplassen, og
om det som synes å være et ikke ubetydelig kommunikasjonsproblem
for nettkunsten. Platou er enig.
– Det er ikke mange som har et forhold til dette. Veldig få har
sett det, og de som har lett etter nettkunst, har kanskje endt opp på
hjemmesiden til et galleri med innscannede bilder av Kjell Nupen.
I følge Platou er nettkunsten mer enn noe annet et tett sammenvevd «community»,
et lite miljø der mye handler om diskursen om dets egen eksistens. Platou
mener forøvrig ikke bare at nettkunsten har et kommunikasjonsproblem.
Han mener den er død.
– Ja, nettkunsten er langt på vei død som selvstendig kunstbevegelse,
men lever samtidig videre som en naturlig del av den unge kunsten. Tiden har
gått utrolig fort fra den. Erosjonen på nettet er knallhard. Derfor
var det på tide at nettkunsten ble kontekstualisert og satt i et slags
system. Det har aldri vært gjort før. Det har vært en dvask
holdning fra museer og institusjoner rundt i verden, som ikke har turt å
ta et ordentlig grep.
Platou har tatt et grep. Et meta-grep. Og når vi møter en gruppe
unge studenter som sitter inne i salen i Samtidsmuseet og tegner nettkunsten
som ikke er nettkunst, er det en lykkestund for meta-arkeologen.
Ja, nå banker hjertet mitt.
«Skrevet i stein. En net.art arkeologi» er åpen til 25. mai. Katalogen med pekere til den virkelige nettkunsten lever videre på: http://www.student.uib.no/~stud2081/utstilling/