Grethe Melby (f.1972) english version

Grethe Melby er hovedfagsstudent ved Institutt for Medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Hennes hovedoppgave tar utgangspunkt i den såkalte "DVD-saken", der den unge nordmannen Jon Johansen ble arrester av økokrim etter anmeldelse fra amerikansk filmindustri etter å ha deltatt i utviklingen av dektrypteringskoden DeCSS. Koden ville gjøre det lettere å kopiere innhold på DVD, men også gjøre det mulig å se innhold ved help av Linux, en programvare som ikke var godkjent av filmindustrien. Melby har også bakgrunn som teaterprodusent, sceneaktør og har blant annet arbeidet tett med dramatikeren Hjørdis Lehre. Hun har deltatt i flere norske nettkunstprosjekter og vært en aktiv debattant på ulike norske e-postlister. Våren 2002 var hun ansatt ved Kunstnett Norge, der hun skrev en rekke artikler om nettkunst.

Når bruksanvisningen skrives på nytt
av Grethe Melby, kuratorgruppen

"We monkey around with new technologies in an effort to see what they can do, to make them do things the engineers never intended, to understand what they might mean, to reflect on their effects, to push them beyond their limits, to break them."

- Mark Tribe, grunnlegger av nettkunstorganet Rhizome.org

Tatt Internetts utbredelse i betraktning kan det fremstå som et paradoks at nettkunst "“ og net.art "“ er en kunstpraksis som er vanskelig tilgjengelig for det allmenne publikum. En skulle tro det var motsatt, siden kunsten ligger "�fritt tilgjengelig på nettet"�. Flere verker kan til og med lastes ned, kopieres og modifiseres av brukeren uten at kunstneren selv har noen som helst mulighet til å begrense eller styre bruken av kunstverket. Alle kan i prinsippet eie nettkunst.

Likevel er denne delen av kunstverdenen ukjent for de fleste, deriblant kunstnere, kunstkritikere og andre som arbeider innenfor feltet kunst og kultur. Dette er en av årsakene til den mistro mot kunstinstitusjonen som finnes blant kunstnere som arbeider med Internett. Premissleverandører innen kunstverdenen, som for eksempel museumsdirektører og kuratorer, forstår ikke hva det dreier seg om. Når de forsøker å formidle nettkunsten, oppleves det gjerne som misforstått og kunnskapsløst av kunstnerne selv.

De uforstående bør forsvares. For hovedårsaken til at nettkunst “ deriblant net.art “ i mindre grad enn annen kunst lar seg formidle innenfor kunstinstitusjonens tradisjonelle rammer er at skal man interessere seg for nettkunsten, må man i første omgang ha en genuin interesse for datamaskiner, Internett og den generelle teknologiutviklingen. Det er ikke å forvente at alle har det. Vi har å gjøre med en teknologi som i løpet av de siste femti årene har gjennomgått store forandringer "“ fra å være et rent forskningsverktøy som forenkler komplekse matematiske utregninger, til å bli hverdagens kommunikasjonsteknologi der informasjon distribueres etter en mange-til-mange-prinsippet, i stedet for eksempel kringkastingsteknologiens få-til-mange. Kunsten som tar teknologien i bruk kommenterer gjerne denne utviklingen. Kjenner man ikke utviklingen, er det vanskelig å vite hva kunsten kommenterer.

Nettkunstens publikum er sannsynligvis først og fremst "�nerdene"�, - de som på anekdotisk vis kan gi seg til å utbrodere til det kjedsommelige de tekniske detaljer ved sin første datamaskin, og videre maskineriet man anskaffet seg etter dette. Undertegnede er intet unntak. Selv ble jeg introdusert for nettet så sent som i 1996, da en medstudent overtalte meg til å kjøpe hans gamle datamaskin, en såkalt "�fireåttiseks"�. Ã… overtale meg var ikke lett. Jeg hadde jo allerede en datamaskin. Jeg var svært glad i min vesle sukkerbitlignende Macintosh SE, og kunne ikke se poenget i å anskaffe meg noe nytt. Jeg var vant til denne maskinen. Den lignet betryggende mye på maskinene jeg hadde vært i befatning med på kontorene til Ungdom Mot EU.

Min venn nikket anerkjennende. Visste jeg forresten at Kristen Nygaard var en internasjonal størrelse med stor betydning for den teknologiske utviklingen? Selvfølgelig måtte jeg melde pass: For meg var Kristen Nygaard "�Nei-generalen"�.

Med et triumferende smil kunne min venn peke på at slik går det når ens perspektiv ikke strekker seg ut over de nasjonale grenser. Kristen Nygaard er sammen med Ole Johan Dahl verdenskjent for utviklingen av objektorientert programmering. Denne måten å tilnærme seg datamaskinen på var noe kvalitativt nytt i teknologihistorien. Derfor er det slik at søker man på Internett med navnet til nei-generalen i dag, vil man ikke først og fremst støte på dokumenter fra nei-bevegelsen, men på tekster om programmeringsspråket SIMULA.

Min venns hovedargument var at han hadde sett et billig US Robotics 28.8- modem til salgs hos en av de lugubre brukthandlerne i Nygårdsgaten i Bergen. Med det ville jeg "�komme på nett"�. Han nevnte selvfølgelig ikke at hans fremste motivasjon for å selge meg sin egen maskin var at han da kunne kjøpe seg en flunkende ny "�pentium"�, og at han dessuten hadde lyst til å koble maskinene våre sammen i et nettverk hjemme i vår egen stue.

Det var modemet som fikk meg til å forlate den vesle sukkerbiten min. Jeg brød meg ikke om at min Macintosh SE lagde lyder som ville fått dagens unge samtidsmusikere til å gråte av begeistring, men som fikk meg til å starte maskinen med skrekk. Og dette modemet, som visstnok er av samme type som modemet kunstneren Olia Lialina benyttet seg av da hun hev seg over Internett, brakte med seg en rekke nye erfaringer. Med det kunne jeg sende e-post, surfe på Internett, laste ned filer fra ftp-servere og "�snakke"� direkte med andre via talk-tjenester. Med min venn som veileder entret jeg nerdenes rike der fokus stort sett var rettet mot programvarens betydning for maskinvarens ytelsesevne.

Den gang støtte jeg ikke på Alexei Shulgins humoristiske annonseside for maskinvaren FuckU, FuckME. Men jeg støtte på flere sider med løfter om at nettopp denne maskinvaren skulle virkeliggjøre mine drømmer. På et generelt plan griper FuckU, FuckME tak i IT-industriens insistering på at den kan gi oss løsningen på de fleste av våre behov. FuckU, FuckME refererer dessuten til en av de viktigste forestillinger om hva Internett bringer med seg; nemlig at man nå ikke lenger behøver å bevege seg utenfor stuedøren for å bedrive sosial samhandling, men heller tilfredsstille sine behov i "�cyberspace"�. Arbeidet bruker et kjent retorisk virkemiddel, nemlig hyperbelen, for å overdrive og latterliggjøre sin samtids naive tro på "�den nye teknologien"�. Dette var en tro som kort tid senere skulle stilles til skamme med fallet i dot.com-bransjen.

Ser man på nettkunstens historie ser man hvor viktig nettopp de fysiske møtene var, enten det var på utstillinger, festivaler og konferanser. Kommunikasjonen på nettet kom i tillegg til de fysiske møtene, ikke i stedet for. Samtidig var nettopp denne kommunikasjonen, som først og fremst foregikk på e-postlister, uhyre viktig for dannelsen av en kritisk diskurs omkring vår samtid generelt og kunsten spesielt. Mens kunstnere innen andre virkefelt klager over manglende debatt og deltakelse i den kritiske diskurs, har flere innen nettkunst-feltet klaget på det motsatte: Det kan av og til bli for mye.

At Fuck U, FuckME er laget i 1999, samme år som etter Shulgins oppfatning er net.art-periodens siste, og at dette faller sammen med IT-industriens begynnende nedgang, viser hvor tett net.art er knyttet til teknologiutviklingen og de kulturelle forestillinger som til enhver tid følger med. Alle de fem kunstnerne som er fremhevet i utstillingen, russerne Olia Lialina og Alexei Shulgin, sloveneren Vuk Cosic, briten Heath Bunting og det nederlandske paret bak Jodi, Joan Heemskerk og Dirk Paesmans, har laget arbeider som på ulikt vis direkte kommenterer sin samtid og sitt felt, feltet for ny teknologi.

Hos Jodis nettleser Wrongbrowser er kommentaren dobbel: På den ene siden peker arbeidet på hvor viktig det er at programvareprodusenter forholder seg til de samme standarder dersom teknologien skal være funksjonell for brukeren. Det gjør de ikke alltid. I stedet er det å skape problemer for brukerne et ledd i markedsstrategien. For dersom en produsents standarder blir den allmenne standard, kan et selskap kontrollere utviklingen. Strategien er gjerne "�embrace and extend"�, man forholder seg til de allmenne standarder, men forandrer dem litt, slik at andre produsenters produkter blir dysfunksjonelle. Denne problematikken har imidlertid blitt oppfattet av "�nettleserens far"� Tim Berners Lee, og han har derfor sørget for at nettleser-bransjen er nødt til å forholde seg til vedtatte standarder i organisasjonen W3C. I dette rådet må bransjen selv komme til politisk enighet om utviklingen av nettlesere. Skal forbrukernes interesser ivaretas, holder det ikke å la teknologien "�utvikle seg selv"�, den må underlegges faglig politisk styring.

På den andre siden stiller Jodi direkte spørsmål ved W3C sine standarder. For disse er også bestemmende for hvordan vi oppfatter Internett. Går vi metaforbruken etter i sømmene, ser vi at den av og til byr på fortielser. Vi snakker om "�web-sider"�, som om Internett er en bok. Men en web-side kan like gjerne omtales som en "�direktesending"� "“ innholdet formidles der og da, og ikke nødvendigvis på samme måte igjen. Vi snakker om "�nettsteder"� som om Internett er et geografisk landskap, selv om dette "�landskapet"� gjerne forflytter seg og kontinuerlig forandrer karakter. Det er i grunnen påfallende hvordan diskursen omkring Internett preges av en hang til å ønske seg det faste, sikre og skriftlige, særlig når Internett helt klart kan sies å preges av den "�flyt"� som medieteoretikeren Raymond Williams tilegnet andre elektroniske medier som radio og fjernsyn. Dette er medier som forfordeler det muntlige.

Internetts tekniske oppbygning forfordeler ikke den sikkerhet som ligger i papirets materialitet, den elektroniske flyt forsterker den immaterialitet som er å finne i muntlig kommunikasjon. Dette fører til problemer for de institusjoner som tilhører den moderne tid. Tenk bare på papirets rolle i det moderne byråkrati, og på hvordan muntlige avtaler er å betrakte som mindre formelle og mer korrupte enn skriftlige avtaler. Ã… undertegne på et papir betyr noe helt annet enn å gjøre en avtale per telefon. Mens sistnevnte er vanskeligere å dokumentere, ligger det i sakens natur at selve papirarket med avtalepartenes signatur skal fungere som bevis for avtalen i ettertid. Problemet gjelder også digitale dokumenter: de kan i utgangspunktet lettere kopieres og modifiseres enn papir, der vi har etablerte konvensjoner og metoder for å forhindre forfalskning. Det interessante er imidlertid at ettersom den digitale teknologien entrer nye bruksområder, tilpasses den de behov som finnes innenfor disse bruksområdene. Behovet for sikkerhet og fasthet er et behov som ofte kommer til uttrykk når teknologi debatteres i offentligheten. Debattantene er da gjerne politikere og representanter for store kommersielle selskaper. Folk flest sin bruk av nettets usikre flyt blir ofte utsatt for demonisering og kriminalisering.

Her ligger kjernen i nettkunstens rolle, den er med på å diskutere hvordan teknologien skal forstås, hvorfor den skal forstås slik den blir forstått, og hvor teknologiutviklingen skal gå videre. Dette gjør nettkunsten nettopp i tråd med det ovenstående sitatet av Rhizome-grunderen Mark Tribe, et sitat som også står å lese i forordet til teoretikeren Lev Manovich bok The Language of the New Media: Man agerer som apekatter med den nye teknologien med den hensikt å se hva teknologien kan gjøre, for å få teknologien til å gjøre noe som aldri var ingeniørenes intensjon, for å for å forstå hva teknologien betyr, for å reflektere over dens effekter, for å presse teknologien utover dens egne grenser, for å bryte den ned.

Josephine Bosma skriver i sin tekst til utstillingen at hun etter hvert har innsett at det kanskje er kritikerne som har forstått net.art-kunstnerne som politiske kunstnere, mens de selv i mindre grad betoner sitt politiske engasjement. På ett vis er dette kanskje riktig. Samtidig er denne kunstformen i aller høyeste grad politisk engasjert all den tid man velger å ikke følge de bruksanvisninger som følger med teknologiprodusentene, men heller velger å følge sin egen. Det er selve holdningen til teknologien som gjør kunstformen kritisk. Den er kritisk til de forståelsesrammer som begrenser kunstinstitusjonen og kunstverdenens diskurs, og den er kritisk til IT-industriens begrensede horisont.

Her ligger kanskje det største skillet mellom den tidlige periodens net.art og vår tids nettkunst. Lev Manovich påpeker i sin artikkel Generation Flash at den nye generasjonen kunstnere bryr seg mindre om politikk og mer om estetikk. Det reflekteres mindre over redskapenes betydning for kunsten. Mens kunsten fra net.art perioden reflekterer over teknologiens estetikk, og over de ulike persepsjonsformers betydning, arbeider de nye kunstnerne i større grad med IT-industriens design, ikke mot. Kanskje er dette uttrykk for en skremmende avpolitisering av et felt der mange viktige problemstillinger burde ha fått langt større generell oppmerksomhet i offentligheten enn de får. Kanskje handler det også om at med innføringen av ny teknologi kommer det alltid en periode der aktørene reflekterer over teknologiens virkemåte og virkefelt, før den alminneliggjøres og reflekterer over andre ting.

Utstillingen Skrevet i stein. En net.art arkeologi har forholdt seg til en debatt som har blitt ført innad i nettkunstfeltet helt siden dens begynnelse, og som det nå skrives doktoravhandlinger om innen akademia, nemlig "�hvordan formidle kulturen som kommer i kjølvannet av ny teknologi innen for tradisjonelle institusjoner."� Problemstillingen lanseres ofte som en helt ny problemstilling, at vi her ser fenomen vi aldri før har sett, at den nye teknologien bringer med seg noe vi aldri før har hatt. Det kan i den anledning være fristende å sitere en kjent teoretiker og filosof som ble sitert til døde på 60- og 70-tallet, men som i våre dager sjelden nevnes. Nevnte filosof skal blant annet ha sagt: "�For den som ikke kjenner historien, er alt nytt"�. Det er kanskje på tide å gjøre et alvorlig forsøk på å trenge gjennom det kaudervelde av teoretiske begrep som produseres innen den akademiske diskurs og som også har vært produsert i diskursjen om net.art og heller se på hvordan slike problemstillinger har blitt angrepet før. Når det gjelder formidlingen av net.art og dens verker har vi å gjøre med en kultur som har vært og er levende, men som for mange har vært fremmed, utilgjengelig og uforståelig. Dette har den til felles med fortidens kulturer, som for eksempel den gammelegyptiske kulturen hieroglyfene er uttrykk for. Man kan derfor reflektere over hvordan fortides kulturer formidles til dagens publikum, og det er nettopp her utstillingen Skrevet i stein. En net.art arkeologi plasserer seg. Den spør: Hva skal til for å forstå denne kulturen? Igjen kan vi gripe til historien for å lete etter svar.

I juli 1799 befant franske tropper seg ved den vesle landsbyen Rosetta i Egypt. General Napoleon Bonapartes ekspedisjonshær hadde for kort tid siden gått i land i Alexandria, og hæren besto ikke bare av soldater. Hundre og femti mann besto av kunstnere, ingeniører og forskere fra alle disipliner, og deres oppdrag var å "�fremme opplysning i Egypt"�. I løpet av fire år, med militær hjelp, tegnet denne troppen av spesialister opp en inventarliste over egyptiske rikdommer fra fortid og nåtid. Intitute d"™Egypt ble skapt og faraoenes rike rekonstruert.

En viktig begivenhet i dette arbeidet var funnet en stor stein i nærheten av Rosetta. Steinen ble oppkalt etter landsbyen og fikk navnet Rosettasteinen. Inntil steinen ble funnet hadde man hatt store problemer med å deschiffrere hieroglyfene, og slik skaffe seg innsikter om gammelegyptisk kultur. Man hadde funnet stein på stein fylt med hieroglyfer. Men ingen praktiserte lenger religionen hieroglyfene var uttrykk for, ingen skrev lengre sine meldinger i hieroglyfer på veggene, ingen leste dem høyt med glede eller forargelse. Kulturen var død og tegnene tause.

Rosettasteinen førte med seg et gjennombrudd for forståelsen av hieroglyfer og følgelig faraoenes rike. Steinen var dekket av skriftegn der den samme inskripsjonen var gjentatt tre ganger, først med hieroglyfer, så med demotisk skrift og til slutt på gammelgresk. Da engelskmennene slo de franske soldatene noen år senere, ble Rosettastenen fraktet til England. Der lyktes det vitenskapsfolk å knekke hieroglyfkoden ved hjelp av den greske teksten.

Skrift er teknologi, og som all annen teknologi er den verdiløs dersom kunnskapen om dens bruksmuligheter har gått tapt. Et springende punkt i denne historien er at sammen med skriftegnene fra en død kultur fant man skriftegnende fra en kultur som fortsatt var i live. Studiet av gammelgresk har hatt en sentral plass i studiet av fortiden. Det er nettopp praktisering av dette språket som har gjort det mulig for oss å fortolke en rekke flere tusen år gamle tekster.

Dette gjør Rosettasteinen til en god metafor for denne utstillingen. Den tar for seg nettkunstens heroiske periode som strekker seg fra 1994 til 1999. Ikke alle kulturgjenstandene som hører inn under denne perioden er bevart. Ikke alle de bevarte kulturgjenstandene som er bevart, er forståelige for oss. Sammenhengene de oppsto under, har forandret seg, både politisk, kulturelt og teknologisk. Derfor vil ustillingen "�Skrevet i stein"� like lite makte å gjenskape historien slik den var som egyptologene har maktet å gjenskape faraoenes rike. Men slik steinen fungerte som en nøkkel til mange egyptiske hemmeligheter, er utstillingen ment å fungere som en nøkkel til nettkunsten. Den kan umulig løse alle gåter. Men den bringer oss et godt stykke på vei.