(FAKSIMILE FRA MORGENBLADET - www.morgenbladet.no)

Nettkunst er best på museum
Av Jan Omdahl (21-03-2003)

Denne helgen åpnet utstillingen Skrevet i stein. En net.art arkeologi i Museet for Samtidskunst i Oslo. Utstillingen er en bred dokumentasjon av nettkunstens utvikling gjennom dens mindre enn ti år lange eksistens. Men er det egentlig noen som bryr seg?

I min bekjentskapskrets finnes det kunstnere, webdesignere, datagrafikere, kunstformidlere, gallerister, kulturjournalister og kunstelskere av mange avskygninger og styrkegrader. Men jeg kjenner ingen, og da mener jeg ingen, som noe gang har ytret den ringeste interesse for eller kunnskap om kunst på nettet – hvis det da ikke er snakk om å bruke weben til å sjekke tilbudet av kunstutstillinger i byen en søndag formiddag.

Dette betyr ikke nødvendigvis at det er nettkunsten det er noe i veien med. Det kan like gjerne være min vennekrets som ikke følger med, eller det kan være så enkelt som at nettkunsten beveger seg innenfor et avgrenset miljø med lite gjenomslagskraft i kunstetablissementet og massekulturen. Jeg tillater meg likevel å mene at det kan synes som om nettkunsten sliter med et aldri så lite kommunikasjonsproblem.

Det paradoksale i at en storstilt dokumentasjon av nettkunst finner sted innenfor de høyst analoge steinveggene på Bankplassen, skal vi komme tilbake til. Men først litt om noe jeg regner meg for kvalifisert til å mene noe om; det vi i nettbransjen kalte brukeropplevelser. Hvordan fungerer møtet mellom menneske og informasjon på skjerm? Hvilke opplevelser fungerer på nettet, og hvilke fungerer ikke? På siste halvdel av 1990-tallet trodde mange at nettet skulle bli en viktig, ny arena for historiefortelling, for den digitaliserte kulturopplevelsen. Denne troen var en forlengelse av entusiasmen for nye, digitale uttrykksformer som videokunst, multimedia i CD-ROM-format og Virtual Reality.

Men det ble ikke slik. Med unntak av ulike typer nettbaserte spill har det vist seg at det er på helt andre områder enn den visuelle og/eller narrative opplevelsen at nettet har sin styrke. Nettet later så langt til å være mest potent som toveis kommunikasjonskanal mellom mennesker, som kilde til rå informasjon, som nytteverktøy, og som ren transportkanal for kulturopplevelser som konsumeres i andre medier (eksempelvis nedlasting av musikk og film).

I dette bildet passer ikke nettkunsten helt inn. Men den finnes altså likevel, og fortjener selvsagt å bli tatt på alvor. Ikke minst fordi den beveger seg på, og forholder seg til, en arena som i mange andre sammenhenger er vår tids mest dynamiske kulturelle påvirkningskraft. Nettopp derfor blir det en smule paradoksalt at en utstilling av nettkunst finner sted i et museum og ikke på nettet. Arrangørene har riktig nok laget en nettkunst-portal med henvisninger til de viktigste aktørene i nettkunstens historie, men selve utstillingen finner man altså ikke på http://ett-eller-annet, men på Bankplassen 4 i Oslo.

Paradoksalt inntil det komiske blir det når Museet for Samtidskunst viser til nettkunstens «flyktige, immaterielle natur» som forklaring på hvorfor utstillingen ikke viser den reelle, virkelige nettkunsten som befinner seg på Internett, men bearbeidede representasjoner av denne i form av video, grafiske utskrifter, tekster, objekter og annet. Først må man altså flytte nettkunsten inn i et museum med steinvegger og gammel luft. Så må man hente den ut fra nettet og spikre den opp å veggen.

For alt jeg vet er det nettopp dette som er noe av utstillingens poeng. I motsetning til for eksempel dem som arbeider innenfor det mer tradisjonelle maleriet, later nettkunstnere til å være interessert i å kommentere mediet de jobber i gjennom kunsten sin. Det er heller ikke slik at verdien av kunst måles i hvor bredt eller hvor tydelig den kommuniserer. For nettkunstnerne later undergrunnsstemplet til å være en del av æreskodeksen. Som det heter på utstillingens websider:
«Mytene om nettkunstens ekstremt anti-institusjonelle natur har siden starten tidlig på 90-tallet etter hvert blitt dens store drivkraft og lokkende åte for museer, biennaler og kuratorer verden over. Det har dannet seg et bilde av den «opprørske» nettkunstneren som gjerne opptrer under psevdonym, en hardbarket hacker eller cracker som man må omgås med varsomhet, og som til syvende og sist alltid peker nese av kunstinstitusjonene, publikum og kritikere.»

Ingenting er så trist som å peke nese uten at noen ser det. Derfor skal jeg en tur på Samtidmuseet. Nettkunsten fortjener en sjanse. Dessuten er det ikke hver dag et stykke av Internett havner på museum.